Kirkebrann - Narkose psykose

Man vet hvem man er, aldri hvem som var
En dødelig sjel fra sin dødelige far
Skal føre sin slekt fra sykdom og død
Fra fritatte tanker, en visdommens slør
Som styrker ens minne, fra tvil til fryd
Nekter man blir allting til støv
Forsvinner som farger i solen
En evighet siden vi kontrollerte kronen
Man føler seg død, i en ensom nød
Tortur i et tomrom i en verden så skjør
Hvor man tror det finnes, i en ensom streng
En klarhet som tvinnеs i sotteseng
Kjøtt og blod tar årer fatt
Urgamlе kunster, forevig forlatt
Man hater og elsker alt man har kjær
Bedrar sine kvaler som man har begjært
Er man i live og tenker man klart
Kan alt man ha lært bli evig forvart?
Kan kommende avkom se hva som er rett
Vil nåværende barn kunne forstå vårt vett?
Er mørket siste svar fra meg?
Er jeg, eksisterer jeg?
Skal man være sine forferdres svar
Til fortrolighet som man ikke har?
Beveger det meg?
Å se atter et tegn
Fra nåværende feil
Ifra oldtidens negl
Man døpes i fortid og kommende hor
Virkelighetens dømmende siste ord